Nye målinger av fjerne eksploderende stjerner med Hubble romteleskopet viser at universet utvider seg med en fart på 74 kilometer i sekundet per 3,6 millioner lysår, melder tidsskriftet New Scientist.

Det betyr at 3,6 millioner lysår fra oss fjerner himmellegemene seg med en fart på 74 kilometer i sekundet. Dobler vi avstanden til 7,2 millioner lysår, så blir farten vekk fra oss også dobbelt så stor.

Forskerne har lenge vært usikre på om universet virkelig utvider seg. Tyngdekreftene skulle stanset utvidelsen, og den mystiske mørke energien måtte regnes med for at utvidelsen skulle fortsette.

De nye opplysningene fra Hubble kan derfor bety at den mørke energien faktisk finnes på ordentlig, og ikke bare er noe forskerne måtte finne på for å få regnestykkene til å gå opp.

Kystverket har omprogrammert en norsk satellitt til å overvåke skipstrafikken i Japan. Dataene skal brukes til å få oversikt i redningsarbeidet.

Den norske satellitten brukes av Kystverket til å overvåke skipstrafikken i havområdene utenfor Norge. Kystverket har i samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt omprogrammert satellitten slik at den også kan hente inn skipsdata fra havområdet utenfor Japan.

– Vi gir nå den japanske kystvakten tilgang til disse dataene fortløpende. De har ansvaret for maritime søk og redningsoperasjoner, og vi håper dette kan være et lite bidrag til bedret situasjonsoversikt i den ekstreme situasjonen de nå må håndtere, sier sjøsikkerhetsdirektør Arve Dimmen i Kystverket.

Satellitten samler inn posisjon, kurs, fart, identifikasjon og andre data om skipstrafikken i det området den flyr over. Den dekker områdene rundt Japan én til to ganger per døgn.

– Sammen med andre systemer bidrar satellitten til å identifisere posisjonen til norske skip. Dette er svært nyttig i situasjoner hvor man kan være truet av radioaktive utslipp eller andre miljøfarer. Mandag ble det registrert rundt ti norske skip i Japan eller dets nærområder, sier Dimmen.

Myndighetene i Iran har skutt en rakett med en testkapsel opp i verdensrommet, ifølge nyhetsbyrået IRNA.

Oppskytningen skal ha funnet sted 15. mars. Kapselen er laget for å kunne ha en apekatt om bord, men denne gangen skal det ikke ha vært noen dyr med på romferden.

IRNA henviser til opplysninger fra kontoret til den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad.

Denne kometkjernen ble truffet av en annen romsonde, Deep Impact, i 2005. Det er mulig at Stardust-NExT vil få et bilde av hullet som Deep Impact laget. Nærpasseringen blir et høydepunkt i en av de mest spektakulære og dramatiske forskningsprosjektene som har funnet sted i rommet. Kometer inneholder urstoff fra den gangen Solsystemet ble til og vi vil denne gangen få et fascinerende innblikk i kometenes liv, oppbygning og sammensetning.

Nettstedet til Stardust-NExT

Et chilensk teleskop har tatt bilde av en pannekakeflat spiralgalakse 22 millioner lysår unna. Galaksen mangler den karakteristiske “bulken” på midten, og forskerne ved European Southern Observatorys stasjon i Chile mener derfor galaksen ennå ikke har kommet i nærkontakt med en annen galakse.

Når to galakser kommer nær hverandre, påvirkes det tynne feltet av stjerner i slike spiralgalakser og skaper en bulk på midten. Galakser vokser ofte ved at to kommer så nær hverandre at de slår seg sammen.

Denne galaksen, som har fått navn NGC 3621, ligger i nærheten av støvskyer, pulsarer og andre interessante astronomiske fenomener, og forskerne studerer den derfor med argusøyne.

European Southern Observatorys pressemelding

Under den rolige overflata kan det befinne seg et boblende hav.

Enceladus – en av Saturns 60 måner – har lenge vært omdiskutert i forskerkretser. Spørsmålet har vært om det skjuler seg et stort hav under planetens overflate.

Nå tyder nye bevis på at det faktisk gjør det.

Sikker med salt

– Geofysikere har trodd at Enceladus er en isklump – kald død og uinteressant. De tok virkelig feil, sier NASAs Dennis Matson til physorg.com.

Romsonden Cassini avla den lille månen en visitt allerede i 2005, og fant ut at denne månen på langt nær var så død som sine nærmeste naboer.

Vanndamp, ispartikler og organiske forbindelser pressa seg ut fra revner i måneoverflata. Mange forskere anså ispartiklene som et klart tegn på et underjordisk hav. Teoriens problem var at det ikke ble funnet noe salt.

Men de fant mye annet – karbon, hydrogen, oksygen, nitrogen og hydrokarboner av flere slag ble påvist av NASA-sonden.

I 2009 fant Cassini salt også, men ikke der de hadde lett etter det.

– Det var ikke i dampen og gassene der vi hadde lett, men i ispartiklene. Dette gjorde hav-teorien langt mer sannsynlig, forklarer Matson.

Det er i disse revnene på månens overflate at gass, damp og is presses ut.

Ukjent varmekilde

De siste observasjonene fra Cassini viste at temperaturene i overflaterevnene var opp mot 83 grader celsius.

– Dette funnet gjorde at vi måtte starte helt på nytt. Så høye temperaturer må skyldes vulkanisme, sier Matson.

Han og kollegaene har utvikla en teori om at gass som oppløses i det underjordiske vannet, lager bobler.

Noe av dette “sprudlevannet” samler seg i kammer under overflata, der det bygger opp et press som gjør at det spruter gjennom små hull i skorpa.

Forskerne vet fortsatt ikke hvor varmen på Enceladus kommer fra.

– Uansett hva som produserer varmen, er det ikke noen tvil om at Enceladus oppfyller mange av forutsetningene for å inneholde liv, sier astrofysiker Larry Esposito til physorg.

– Vi vet at månen har et flytende hav, organiske forbindelser og en energikilde. I tillegg kjenner vi til organismer som lever under lignende forhold på jorda.

“…hvor varmen på Enceladus kommer fra”

Årsaken er nok vingling og tidevannspåvirkning pga gravitasjon: http://www.sciencedaily.com/releases/2010/10/101006234640.htm

Ved planetdannelse er det nok langt flere, mindre spredte vannområder internt, og disse vil lett gå sammen og gi lokalt enorme damputbrudd ved friksjoner, oppsprekninger og ujevnt virkende vibrasjoner + vinglinger i en protoplanet med svakt tyngdekraftfelt, men med en tidlig rask sammentrekning.

Utbruddene kan så blåse bort vannholdig steinmasse i eksentriske baner ut fra protoplaneten, som så etter en stund trekkes langsommere sammen ved gradvis økt motstand fra steinmassene hele tiden, så vann i det indre ikke lenger gir store dampeksplosjoner (men enormt mange geysirer på overflaten?) og stabiliserer banene lenger bort fra planetens ytre overflate (ved at økt gravitasjon kanskje har trukket sammen protoplaneten til en femtedel i radius?)

Vi har da et enormt antall mindre vannporeholdige steinhauger (satelitter) rundt planeten. Mange av disse satelitter vil være utgangsmateriale for et mindre antall måner, mens en god del vil fortsette å kretse rundt en nesten ferdig måne til samlet virkning av planet og måne trekker satelittene inn i kollisjoner innbydes eller med måne/planet eller ut i mer eksentriske baner, der det igjen kan bli samlet sammen en måne om forholdene er gunstige, men der tyngdekraft fra planeten og dens måner gir en ujevn sammentrekning av den ytreliggende måne. Tipper det siste for dannelsen av Enceladus, som altså må være yngste måne rundt Saturn.

Skifte av gravitasjonspunkt ved alle dynamiske omveltninger ved planetdannelser kan lede til at eksplosjonsmasser som blir ført ut mot og bort fra protoplaneters overflate, får et ekstra skyv utover (litt som når romsonder utnytter kjempeplaneters gravitasjonsvirkning for å oppnå store hastigheter). Så virkningen er større enn en del forskere (som nok forkaster min idé på området) er klar over.

Dessuten “glemmes” det vel at det tapes mye masse under den tidlige rotasjonen når protoplanenetene begynner å dannes, og den massen kommer i tillegg ved månedannelser, tipper jeg (bitre, gamle underkjente mann).

Det dannes stråler av antimaterie over tordenvær på jorda. Forskere tror partiklene lages i fontenen av gammastråler som spruter opp fra slike skrallende byger.

Et av romorganisasjonen NASAs teleskoper har gjort den første registreringen av tordenværskapt antimaterie noen sinne.

Tordenbyger kan danne slike korte sprut av gammastråler, høyenergipositroner -og elektroner, et fenomen som kalles Terrestrial Gammaray Flash (TGF). Forskerne tror nå at alle TGF’er produserer antimaterie, ifølge NASA.

Romteleskopet Hubble zoomer i disse dager inn på et grøntskinnende fenomen som svever 650 millioner lysår unna jorda, og som har forundret astronomene.

Den lett nifst utseende grønne figuren er en gassky på størrelse med Melkeveien, som blir opplyst av kjernen til den relativt nærliggende galaksen IC 2497, ifølge en pressemelding fra European Space Agency.

I de skarpeste bildene av den grønne skyen som er tatt noen sinne, har Hubble oppdaget fine trådliknende strukturer av gass, og en lomme med unge stjerneklynger innenfor området til gasskyen.

Les mer på Hubbles nettsider

Det er det første funnet av en planet med hard overflate utenfor vårt eget solsystem. I tillegg er Kepler-10b den minste exoplaneten som er oppdaget noen sinne – bare litt større enn jorda.

Planeten har fått navnet sitt etter NASAs Kepler Space Telescope, som har samlet inn observasjoner av den siden mai i 2009. Fram til nå har forskerne avventet bekreftelse på at det faktisk dreier seg om en planet med hard grunn, slik som jorda har.

På tross av enkelte jordliknende egenskaper, kan det ikke være liv på Kepler-10b. Den går i bane for nært sin egen sol til at det er mulig.

Les mer på NASAs Keplersider